Eg e ein malar. Gi meg torg og smau
og trengsel. Gi meg mennesker så leve
forkrøpla liv, ein villkatt så e dau,
ein ærlige arbeidsmann så står og streve.
Eg eige tusen fargar. Me palett
og pensel ser eg godt. Alt har eg sett.
Det vakraste e ekta, ikkje fraser.
Ein eâkje fant om ein e kledd i laser.
Eg like ikkje skreddarsydde menn.
Eg kanâkje mala støvfri mannekengar.
Eg like ikkje uvenns gode venn
og kler så alltid henge på ein hengar
i fylte garderobar. Eg har fått
min egen barndom basta i et slott!
Eg like skjeive typar, trøtte slavar
med rynketekst av skitne, små bokstavar.
Eg like ikkje medvind, gratis fart.
Eg like ikkje motstandslause dagar.
Eg kanâkje mala kvitt sÃ¥ aldri svart
har sota med fortvilelse og plagar.
Eg like ikkje gudelige glis
så telle penger. Fins et paradis,
dÃ¥ mÃ¥ det værâ for horene og skyggen
så prektigheten alltid vende ryggen.
Eg malte på Montmartre i Paris